Sjufjellsturen i Bergen

Publisert: 12.06.09 (oppdatert: 09.02.11)

Ansattbidrag av Olav Bjarne Rolfsnes

Det var med godt humør og upåklagelig innsats at en sprek Omega-gjeng la ut på tur for å toppe samtlige av Bergens syv fjell. Slik opplevde de den strabasiøse sjufjellsturen.

Vi startet turen med godt mot ca kl 07.20 ved Gravdal helt nede ved sjøen slik at vi fikk med oss hele oppstigningen til Lyderhorn på 396 moh. For øvrig blir Lyderhorn omtalt som Heksefjellet. Det var enten Lyderhorn eller Bloksberg heksene dro til. Turen til Lyderhorn tok noe lengre tid enn ventet da det laget seg store køer på det første nivået før en entret inn i terrenget (asfaltvei opp første nivå). Vi sto fast der i hele 50 minutter, utålmodige og klare for den store turen.

Vi var fremdeles på hugget og startet på nedstigningen fra Lyderhorn for å kunne ta oss over til neste fjell , Damsgårdsfjellet 350 moh. Nede i dalbunnen måtte vi forsere noe vanlig asfaltert vei før vi kom til en skikkelig bratt stigning. Blei relativt svett og andpusten i den bakken. Noen stopp måtte til før “brekko” var forsert. Deretter var det et stykke inn, opp, ned, opp før vi endelig kunne få klypp nr 2. Klokka var då passert 11 og me følte presset på å komma oss videre, men igjen måtte den mannlige delen av gruppa vår innta noko frukt. Ned fra Damsgårdsfjellet var noko bratt med gelender som en måtte halda seg i for ikke å gli. Det danna seg også her kø. Det gjekk nok med et kvarters tid før me kunne komma oss ned i øvre Fyllingsdalen.

Nå var turen komme til Løvstakken 477 moh. Den blei tøff for mannen i gruppa då han sleit litt med en lyskestrekk. Turen opp til Løvstakken går opp langs en lang åsrygg og øverste biten måtte Herr Rolfsnes slita seg opp. En dårlig følelse kom snikande men eg hadde bestemt meg for å fullføra. Ei lita kvile der med ei skive fekk opp igjen spiriten. Ned fra Løvstakken gjekk som en drøm og vel inne på Årstad Videregående fikk vi fruktsuppe og saft.

Nå var turen kommen til den virkelige styrkeprøven, Ulriken 640 moh. Den dårlige følelsen var tilbake, men igjen jeg hadde bestemt meg for å fullføre. Begge damene virka så spreke så det passa veldig dårlig med en tullete fot. Kunne jo ikke bryte da. Selv om Ulriken i utgangspunktet kunne virke hard så ble vi positivt overasket da den gikk i en lang slak bue mot nordøst før den svingte mot vest med noe brattere stigning siste biten. Dessverre så hadde det nå skya til så vi var innehyllet i regn/skodde skyer. Utrivelig vær, glatt og gjørmete. Da vi kom opp på flaten så virka det som en uendelighet før vi nådde punktet der vi fikk vårt fjerde klypp (god følelse).

Etter en kort pause med en skive inn i skrotten (dritkaldt på toppen) bar det ned igjen mot Svartediket. Her fikk Haldis problem med det ene kneet. Det så ikke godt ut, men du vet damer er tøffe når det gjelder smerter. Denne nedstigningen var temmelig bratt med gjørme og glatte steiner, lett å tryne. Vel nede traff vi på noen Røde Kors-damer. Haldis ville at de skulle sette på en støttebandasje. Det kunne de gjøre, men da måtte ho bryte løpet. Det var jo ikke aktuelt. Så nå hadde vi en som hadde problem med å gå opp de bratteste stigningene og ei som hadde problem med nedstigning. Ingen god situasjon, pluss at no var kl 18.00 og alle var igrunn skikkelig sletne.

Opp Fløyen 400 moh gjekk det merkelig nok greit. Asfalt og grusvei. Vel oppe på Fløyen var me så dumme å spørre de som klypte (god følelse, to klypp igjen) hvor lang tid vi ville bruke til Rundemanen. Tre kvarter, fytti grisen. Rundemannen 560 moh “here we come”. Første delen gjekk utmerket men så kom me til ei skikkelig brekka, sleit litt der. Vel oppe klypp nr 6 (god følelse igjen). Drittveret hadde nok teke skikkelig tak. Regn og sørpe, kaldt og surt. Ingen snakk i nåken. Før me endelig etter ein strabasiøs tur kom til Sandviksfjellet 417 moh og fekk vårt siste klypp, YES, me klarte det.

Om du trudde at det var over no tar du feil. Me måtte entra ned den bratte Skredderdalen til Haldis' store fortvilelse, men damer er tøffe.

Vel inne i byen var gleden stor for at me hadde gjennomført, og no i ettertid så er hjernen i ferd med å viska vekk dei tøffe takene på turen, og godt er det for me skal nok ut på fleire turar trur eg. (Ikkje nett dinna veko då.)

Yes, me fullførte! Då hadde me vore på tur i 14 timar. Omega sitt treningssystem taklar ikkje slike turar :-)

- Marit Helen, Olav Bjarne and Haldis

Fotogalleri

• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
•