Island Teambuilding

Publisert: 11.06.09

av Ina Grayston Isachsen

Når Omega reiser til Island blir selv SAS sine garvede flyvertinner entusiastiske og personlig engasjerte i turen. Og etter et utall severdige steder, solide middager, mye fliring og godt samvær var det åpenbart ved hjemreisen at selskapets team-buildingstur 21. – 24. mai 2009 hadde gitt et solid bidrag til å bedre Islands skakkjørte økonomi.

Fotogalleriet fra turen til Island

Når du først har landet på Island er det ingen grunn til å sitte lenge i buss, men kjøre rett i den Blå Lagune og ligge der og duppe noen timer til du er sviske på fingrene, salig i smilet og klar for lunsj og småshopping. Vi kunne nok egentlig blitt liggende i det varme, hvite vannet resten av helgen men øya har som kjent mer å by på. Så det var bare å sette seg i bussen inn til Reykjavik og etter en utfordrende quiz og nydelig middag på hotellet torsdag kveld var det klart for sightseeing hele fredag.

I noe varierende rekkefølge fikk vi med oss et lite perlekjede av det Island har å by på: Geysirenes lunefullhet, stadig nye underlige landskapsformer, den vakre kirken på det gamle bispesetet på Skálholt, folkedemokratiets arnested Thingvellir og åpenbare bevis på revnen mellom de to kontinentalplatene Island ligger og dirrer på. Ved Gullfoss fikk vi oppleve sideveis regn. Enorme vannmasser ramler ned i juvet og opp står vannspruten så du blir jevnt dynket selv på stien 30-40 meter over elven. Vi fikk også med oss et besøk på et geotermisk kraftverk, en innertier blant alle de trykk-og-temperatur-, kraft-, turbin- og rørinteresserte som befolker Omega. Som et plaster på såret for de mer feminint orienterte avsluttet vi på et ullvareutsalg med kvalitetsvarer for de som trenger å holde varmen. De kan å kle seg etter været disse islendingene.

Problemet med lørdagen var at vi måtte velge en tur å være med på. De fleste av oss kunne gjerne vært her en uke og vært med på alle oppleggene men et valg måtte tas. Mange fikk med seg Reykjaviks severdigheter i tillegg til alle shoppingmulighetene. En gjeng hadde en fantastisk om litt lang vandring i grotter, mellom boblende leire og over isbreer. Fotobevis for hoppende delfiner og hval som slår med halen på hvalsafari er også fremlagt. Den turen ble nok noe kjølig for enkelte som ikke helt hadde dimensjonert bekledningen, men som alltid er det noen hardhauser som holder ut. Linda Grindheim forteller oss om turen:

Hvalsafari

Bussen var på plass utenfor hotellet og hentet oss ni som skulle ut på hvalsafari i Atlanterhavet. Da vi hadde gått ombord på Hafsulan var alle klar for en safari ut i det blå. Båten var full av turister som satt og kledte på seg både varme og regntette klær. Været var ikke helt på topp da vi startet, regnet plasket ned, men etter hvert som vi kom lenger ut i havet ble det finere.

Første stopp på turen var ved et berg som var fullt av fulger, den som var mest spesiell var Lundefuglen. Nå var turen virkelig på vei ut i det blå. Noen av deltakerne sto på dekk og speidet etter hval, men så ikke noe. Det så ut som at hvalen ikke var på vår side i dag, men vi fikk oppleve delfiner som svømte og hoppet like ved båten vår. Da folk fikk øye på disse skapningene hoppet alle ut på dekk for å se de vakre skapningene svømme langs båten. Vi fikk se fire delfiner som hoppet rundt uti havet. Det var et vakkert syn og knallgøy å få oppleve.

Denne turen var verdt å være med på, selv om vi ikke fikk se hval, men delfiner var også en flott opplevelse. Da vi hadde vært ute i båten noen timer var det på tide å snu og komme seg tilbake til hotellet for å få varmen i seg igjen. Temperaturen var ikke til å skryte av ute på sjøen, så vi som hadde kledd oss etter været hadde vært lure.

Til en stein i havet

Du vet du er på en liten plass når du kommer til stedets flyplass og en av gruppens ti medlemmer går mot innsjekkingsskranken og får stappet en bunke innsjekkingskort i hånden uten så mye som å nevne navnet sitt. Det var ikke det at de ville bli kvitt oss på Vestmannaeyjar, de hadde bare fått med seg at vi var der nettopp den lørdagen og passet godt på oss.

Når han ikke gir forvirrede turister en personlig introduksjon til livet i havgapet er guiden vår Unnar vokalist og gitarist i bandet Jack London. I blåst og regn dro han oss opp på Eldfell, krateret etter vulkanen som kom plutselig en natt i 1973 og la byen i lava og aske. Det var tungt å gå i den løse lavasteinsgrusen og bratt ned på begge sider av kraterkanten, men like under noen steiner kjente vi varmen stige opp. Byen og havnen holdt på å forsvinne under lavaen den gangen, men med vannkanoner og flaks fikk de stoppet lavaen så den ikke tettet igjen innløpet til havnen. Og så var det bare å begynne å grave frem hundrevis av hus og utbrente ruiner fra metertykke lag av aske.

Det er der ute de tjener penger for tiden. Havnen er god og fisket godt og husene er store og velstelte. Men det er karrig på den steinen der ute i havet og bare noen få hobby-sauer som tusler rundt., men et yrende fugleliv, 18 hulls golfbane, utsøkt breiflabb på Café Maria og rikelig med tur- og fotomuligheter i det stadig skiftende været som gir stadig nye lysforhold. Og i den varme ettermiddagssolen kunne vi ta noen pils med byens glade gutter i lørdagsstillheten. Enkelte av byens borgere skottet litt skjevt på oss der vi satt og mente nok vi hadde funnet feil folk, men det var der vi fikk de gode historiene. Blant annet om guttene som var på feriekoloni i Norge etter vulkanutbruddet: De mintes hvordan de smuglet cola-flasker inn i leiren ved å bruke dem som “spjelking” under førstehjelpsøvelsen eller sørget over alle froskene de ikke fikk smuglet med seg i bukselommene hjem til Island.

Utpå ettermiddagen på lørdagen kom det klassiske scooterbilder per mobil som viste at også på Island er det å kjøre scooter fantastisk, denne gangen på isbreen Myrdalsjøkull sør på øya. Da vi alle samlet oss til middag kunne vi observere enkelte med et noe modifisert ganglag. Det var de som hadde vært ute med islandshester. Ina Therese Henriksen skriver: “Vi fikk ikke noe beskjed om at vi måtte være erfarne ryttere for å bli med på denne turen, men det fant vi ut da vi kom på ridesentret. Ingen av oss hadde særlig erfaring med hester bortsett fra ei ung jente som hadde hest selv. Hun fikk en ganske sprek hest og fortalte etterpå at hun hadde hatt det veldig gøy fordi hun hadde mer enn nok med å holde hesten rolig. Ettersom resten av oss var rimelig uerfarne gikk den første timen med til å bli kjent med hestene og øve oss litt på traving. Deretter fikk vi prøve oss på galopp også. Turen startet fra et hestesenter like utenfor Reykjavik og vi red rundt et fjell. Var utrolig fint landskap og mange flotte inntrykk på turen. Det var to jenter fra stallen som red sammen med oss og hjalp oss med hestene. Følte at tiden gikk veldig fort men etter de tre timene tror jeg nok at vi alle var rimelig sliten. Jeg hadde i alle fall gangsperre i en uke etter turen så det kjentes godt i kroppen etterpå. Hadde vondt i musklene på innersiden av lårene så jeg klarte ikke krysse bena, fikk skikkelig cowboy-gange.”

Alt har sin ende

Det var flere gode matopplevelser på turen. Den kanskje mest islandske på Vikingfesten fredag kveld med fiskesuppe, lammeskank og Svartdaudir til. Men du trenger ikke drikke krydret sprit for at det skal gå rundt for deg under en middag på Perlan. Restauranten surrer rundt selv så du får variasjon i utsikten over Reykjavik og bruker nøyaktig en treretters middag med kaffe og cognac på rundturen. StatoilHydros kor Dråpen traff vi på overalt på turen vår, og de avsluttet med noen vakre sangnummer under Perlans glasshvelving lørdag kveld. Det var i mildt sagt oppløftet stemning vi tuslet hjem i sommernatten og gjorde oss klare for et grytidlig fly hjem.